Symbiose og dysbiose

Menneskekroppen har en mengde regulasjonsmekanismer.

Vi har millioner av celler, organer og organsystemer som holder kroppen i balanse (homøostase).

Forandres miljøet rundt oss, vil kroppens organsystemer settes i sving (opprioritering av enkelte organfunksjoner, nedprioritering av andre kroppsfunksjoner).

Mikroorganismer er encellede og derfor mer avhengig av miljøet de lever i.

De tåler dårligere forandringer da de ikke har samme mulighet for regulasjon.

De blir derfor presset til andre metoder - som mutering - for å overleve.

Forskjellige typer mikroorganismer lever naturlig i kroppen vår (hud og slimhinner). Mange av dem er livsnødvendige, slik som melkesyrebakteriene i tarmsystemet.

Vi kan dele mikrober inn i 3 store grupper: livsoppbyggende, livsnedbrytende og nøytrale mikroorganismer (opportunistisk patogene mikroorganismer).

De livsoppbyggende mikroorganismene produserer vitaminer, enzymer og andre

livsviktige stoffer som påvirker og balanserer blant annet immunsystemet vårt.

De livsnedbrytende sørger for nedbrytning av organisk avfall.

Opportunistiske patogene mikrober tilhører den naturlige bakterieflora

(streptokokker, stafylokokker, colibakterier, candidasopp m.m.) og gir som regel ingen

sykdommer så lenge det er en balanse mellom de livsoppbyggende og livsnedbrytende mikrobene.

Forskyves denne balansen, som for eksempel ved en antibiotikakur, sprer de opportunistiske patogene mikrobene seg og kan utvikle patogenitet, altså sykdom. Det er derfor meget viktig med en balanse mellom de forskjellige typer mikroorganismene. Når det skjer en forskyvning av den naturlige balansen mellom mikrober, kalles dette dysbiose. Dysbiose er en direkte årsak til alle kroniske sykdommer som påvirkes av mikrober.

Dr. Günther Enderlein mente at de fleste sykdommer oppsto inne fra kroppen når symbiosen mellom mikrober og vertsorganisme endres til dysbiose.

Ved påvirkning utenfra vil det raskt kunne skapes infeksjoner siden sykdomsfremkallende mikroorganismer som bakterier, virus, sopp og parasitter vil finne et utmerket miljø som støtter deres livsgrunnlag.

Men dette er ikke det eneste som skjer. Ved dysbiose økes mengden av toksiner i kroppen, da patogene mikroorgansimers stoffskifteprodukter som oftest er giftig for oss mennesker. Disse giftstoffer belaster avgiftningsorganene, slik at de ikke arbeider optimal. Opphopning av toksiner blir etter hvert deponert i vev, ledd og vevsvæsken som omgir cellene. Da både hormonsystemet og nervesystemet sender sine signalstoffer til cellene via den denne matriksen som omgir cellene, vil også disse viktige regulasjonssystemer kunne bli belastet og kunne gi ubalanser.

Vi kan altså si at ved alle kroniske lidelser hvis årsak ligger i opphopning av avfallsstoffer, er det viktig å gjenopprette symbiose mellom kroppen og alle dens mikroorganismer. Dysbioser leder til opphopning av avfallsstoffer, og opphopning av avfallstoffer lagres i vev og ledd. Dette gir i sin tur smerter, inflammasjoner, bevegelseshemming, utposninger i vev og feilfunksjon av immunsystemet (allergier og autoimmune lidelser).

Kroppen vår har i utgangspunktet evnen til å skille ut syre, og dette skjer via lunger (utånding), nyrer (urin), hud (svette), tarm (avføring), livmor (menstruasjonsblod) og lever (står for omsetning av syrene). Men om kroppen belastes med altfor store mengder syrer, greier ikke disse organene å kvitte seg med all syren. Kroppen vil automatisk beskytte cellene sine mot syreangrepet, og vil derfor finne en nødløsning. Dermed starter kroppen å samle opp syrene på de minst livsviktige steder for å begrense skadeomfanget og beskytte livsviktige funksjonsceller.